«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»
Slik advarte Arnulf Øverland oss med diktet « Du må ikke sove» i 1937 mot å være likegyldige og til alt det som ville komme av nazismens og fascismens inntog i Europa.
Her i det kalde nord mellom bratte fjell omkranset av hav og vidde, lever vi i et av de fredeligste og mest ressursrike hjørner av verden. Etter at freden senket seg etter 2. verdenskrig har nok de fleste av oss lært å ta velferd og fred for naturlige goder som følger livet her.
Men samtidig har vi ikke glemt den krigen som rammet våre familier, men som de fleste av oss aldri har opplevd.
For 2. verdenskrig har satt sitt preg på kommunen vår helt frem til idag. Vi feirer grunnloven den 17. mai hvert år og minnes de før oss som har lidd og dødd for freden og selvstendigheten vi nyter. Og i dag den 24. feb. 2025 bør vi minne oss selv på alle de som har lidd, dødd og måtte flykte fra sine hjem i Ukraina de siste 3 år.
Flere er kommet til Kvænangen for å kunne gi sine familier trygghet og mulighet til å vokse opp. Deres kamp for familie, frihet og identitet. Det er et privilegium å få lov å hjelpe mennesker som kommer til oss. Det er viktig for verdensfreden som hviler på den gjensidige avhengigheten vi evner skape i allianser mellom land og mennesker. Som gjør at vi ikke er likegyldige, at vi ikke tåler så vel den urett som ikke rammer oss selv.
Slava Ukraini
Kai Petter Johansen
Ordfører Kvænangen