Alle har sine familiers historier fra krigen. Særlig familier i Nord-Troms og Finnmark fikk føle krigens herjinger på kroppen. I sluttfasen av krigen ble de alle tvangsevakuert og deres livsverk brent ned. I filmen «Brennende minner» forteller Johs Røde om evakueringa fra Langfjordbotn og minnet om at familien fraktes vekk på hest og kjerre. Mora sitter og gråter og faren ser det. Hans ene kommentar er: «gråt bare du mor, men ikke en av mine tårer får de».
Et sterkt øyeblikk som oppsummerer mye av det de tvagsevakuerte måtte ha følt. Redsel og forbannelse, men samtidig en sterk følelse av å ikke la seg knekke.
Det var mange kvænangsværinger som nektet å følge «Wehrmacht». Folk gjemte seg i huler, bergsprekker og under isbreer. Det ble en påkjenning som mange taler om den dag i dag. Jeg har selv hørt fra min familie om «hula» hvor familien i Jøkelfjord gjemte seg. Det viste seg å være en bergsprekk. Situasjonen må ha vært ekstrem.
En beskjed fra London og kong Haakon gjorde mange trygge på å ikke følge ordre. Opplevelsen var at freden var nærmere og at Norge ville være fritt i løpet av høsten 1944. Det ble i ettertid oppfattet som et svik, og som manglende omsorg fra statsmakten. Jeg tror nok Kongen den gang trodde ting ville gå raskere, men det kan likevel ha blitt opplevd som et sterkt tillitsbrudd.
I Per Kristian Olsens bok «Jevnet med jorden» går han inn på om det som skjedde i Kvænangen og resten av Nord-Troms og Finnmark var en legitim krigshandling, eller om det var et overgrep mot befolkningen. Jeg deler Olsens syn og kan vanskelig se at en brenning av Seglvik, Kvænangsbotn eller Valanhamn var nødvendig, selv i krig.
Jeg tror opplevelsene fortsatt sitter i. Det bekrefter for så vidt Alm Boberg og Odd Hansen i filmen «Vi evakuerer ikke!». Det befolkninga i Nord-Troms og Finnmark opplevde var skjellsettende og har antakelig betydning den dag i dag. 8. mai 1945 kom antakelig ikke én dag for tidlig.
I dag minnes vi de som døde, men også alle de som på dramatisk vis fikk merket sine liv som følge av 2. verdenskrig. Jeg håper vi forstår historien og unngår å gjenta den. Polarisering, demonisering av mennesker og vold for å fremme sitt syn kan aldri være en del av framtida.
Jeg tenner i dag et lys for de som falt i krigen, og for alle de som fikk alvorlige traumer som følger av 2. verdenskrig. Jeg tenner også et lys for alle de av våre styrker som i dag trener og er villig til å risikere sitt liv for oss og for de veteraner som har gjort det tidligere.
Eirik Losnegaard Mevik
Ordfører